Et historisk drypp fra Odfjell historien – fortalt av Bengt A. Olsen

Odfjell Drilling har gjennom selskapets historie lansert en rekke nyvinningsprosjekter og selskapet har vært «frontrunner» på en rekke områder. Selskapet har gjentatte ganger utfordret markedet med nye konsepter og aldri slått seg til ro med etablerte løsninger.

Men oljebransjen er på mange måter en konservativ bransje og ikke alltid like villig til å prøve ut nye løsninger. Dette er noen smakebiter på prosjekter der Odfjell Drilling har vært «forut for sin tid», store prosjekter som ikke ble realisert.  De skapte allikevel stort engasjement og stor oppmerksomhet langt ut over selskapets grenser.

Norske selskaper på utviklingstoppen

Etter funnet av Ekofisk i 1969 og produksjonsstart i 1971, ble det for alvor fart i den norske petroleumsvirksomheten. En rekke selskaper kom på banen med nye og spennende konsepter, og betongkonstruksjoner skulle få sin store æra. Det hele startet med den banebrytende konstruksjonen av Ekofisktanken.

Da produksjonen startet på Ekofiskfeltet, ble råoljen lastet i tankskip mens gassen ble brent. Dette var ikke holdbart på lengre sikt og det ble besluttet å bygge en stor betongtank offshore på Ekofisk for lagring av opp til 1 000 000 fat olje.

Planene ble effektuert i rekordfart og kontrakten tildelt franske ingeniørselskapet C. G. Doris som innledet et samarbeid med de norske entreprenørselskapene Ing. F. Selmer og Høyer-Ellefsen. Den 1. juli 1973 kunne verdens første oljelagertank i betong tas i bruk på feltet. Suksessen med betongtanken var foranledningen til at selskapet «Norwegian Contractors» utviklet Condeep konseptet.

Condeep er en forkortelse fra engelsk for «concrete deep water structure», dvs. en betong dypvannskonstruksjon. Condeep konstruksjonen består av en rekke store betongtanker som står på havbunnen og fungerer som oljelager. Opp fra er det støpt fra én til fire skaft (slanke, hule søyler) i en høyde på rundt 30 meter over havoverflaten. Skaftene benyttes blant annet for borestrenger og produksjonsrør.

I de neste 20 årene skulle det bli bygget 14 condeep plattformer for bruk på norsk og britisk sokkel. Den største av dem, Troll A plattformen, står på over 300 meters vanndyp.
Med en total høyde på 472 meter er dette det høyeste menneskeskapte byggverk som noensinne er flyttet på.

Med bakgrunn i H-3 teknologien og Condeep-planene, skriver Norges Handels og Sjøfartstidende i januar 1973; ”Det er oppsiktsvekkende norske nykonstruksjoner underveis som antagelig ikke bare vil bringe konstruktører og selskaper inn på verdensmarkedet, men som også vil kunne betegnes som verdifulle nyvinninger i verdensmålestokk”. Men i oljeselskapene var skepsisen fremdeles rådende.

Odfjell Drilling lanserer verdens første flytende betongplattform

Den 15. januar 1973 hadde Odfjell Drilling signert boreavtale med ELF for verdens første H3-rigg Deep Sea Driller. To uker senere kontraherte selskapet sin H3 rigg nr. 2; Deepsea Saga og selskapet inngikk i løpet av kort tid avtale om byggeplassoppfølging og innkjøp av borepakker til ytterligere åtte H3 rigger. Man skulle tro at selskapet hadde nok å henge fingrene i!

Men selskapets ledelse var ustoppelig. Sommeren 1973 lanserte Odfjell Drilling sammen med Høyer-Ellefsen de første planer for en flytende betong boreplattform ”Condrill” med konvensjonell forankring på opp til 300 meters vanndyp.

Høyer-Ellefsen var et av Norges eldste ingeniørfirma med nærmere 80 års erfaring med maritime betongkonstruksjoner.  Mens Høyer-Ellefsen skulle stå for condeep konstruksjonen, skulle Odfjell Drilling designe og utvikle «topside» og koordinere alt stål, maskineri og boreutstyr til plattformen.

I løpet av høsten og vinteren 1973/74 ble riggen designet og modelltestet med gode resultater. I 1975 var man klar for å tilby riggen til markedet, men i mellomtiden hadde bunnen falt ut av boremarkedet

Grunnet markedssituasjon besluttet man å endre konseptet fra borerigg til flytende produksjonsplattform «Conprod». Prosjektet ble imidlertid ikke realisert. Men erfaringen fra betongprosjektene kom godt med da selskapet og fra midten av 70-tallet ble engasjert i byggingen av Statfjord ”A” gjennom utleie av boreledere til Brown& Root og Mobil.

Erfaringene herfra skulle senere bidra til at man i 1978 fikk tilslaget med bygging av hele borepakken for Statfjord ”B».

 
Bilder: Faksimile fra “Norges Handels og Sjøfartstidende» 18.06.1984 og kopi av tegninger og
spesifikasjoner for utvikling av Condrill for utkast til versjon 1 og 2.

Selskapets tidligere leder Bernh. Larsen hadde klokketro på betongteknologien og gjennom store deler av åttitallet fortsatte selskapets ledelse å promotere flytende betongplattformer. Gjennom nytt samarbeid med Norwegian Contractors fra 1980 og C. G. Doris fra 1983 ble nye, forbedrede prosjekter lansert både for boring og produksjon.

Ettersom betongkonstruksjoner er lite påvirket av korrosjon fra saltvann og således har mindre behov for vedlikehold, ble bygging av faste betongplattformer svært populært på 80- og 90-tallet.

Oljeindustrien var allikevel ikke klar til å ta skrittet videre til flytende betongkonstruksjoner og til tross for modellforsøk som viste utmerkede laste–, og stabilitets- og styrkeegenskaper og DNV godkjenning, lykkes man ikke med å få på plass en kontrakt.

Fra Odfjell Drilling først lanserte flytende betongplattformer, skulle det ta 20 år før den første flytende betongplattformen «Heidrun» ble tatt i bruk på norsk sokkel.

 
Bilder: Fra testforsøkene med ODCC-Doris Conprod plattformen i 1994 der man spesielt testet for de lange
bølgefrekvensene man har på Haltenbanken.

Selv om Odfjell Drilling ikke lyktes med en kontrakt for flytende betongproduksjonsanlegg, skulle selskapet få lønn for ti års markedsføring av sitt «early production system»; I 1984 fikk selskapet en fem års kontrakt for flytende produksjon i Storbritannia (senere utvidet til åtte år) med Deepsea Pioneer for Hamilton Brothers.

Verdens største jack-up lanseres

Ambisjonen om å bruke betong i en plattformmodell var på ingen måte død. Prosjektet og markedsføringen av ODCC-Doris fortsatte gjennom åttitallet parallelt med at et nytt prosjekt ble lansert i 1989; jack-up plattformen Seagull.

Seagull var en kombinert oppjekkbar bore- og produksjonsplattform beregnet for vanndyp ned til 150 meter, med en produksjonskapasitet på 60.000 fat olje pr. dag og med lagertanker i betong for 170.000 fat olje.

Første fase av prosjektet ble igangsatt av Offshore Innovation Ltd (OIL) der Odfjell Drilling kjøpte seg inn med 34 % høsten 1989. Fase II av prosjektet ble deretter igangsatt med økonomisk støtte fra det amerikanske oljeselskapet AMOCO. Mer enn 20 millioner kroner ble brukt til utvikling av konseptet.

I løpet av våren 1990 var konseptet kommet så langt at man kunne begynne markedsføring av plattformen. Etter hvert ble konseptet utviklet videre med skreddersydde løsninger for vanndyp ned til 160 meter, produksjonskapasitet på 100.000 fat i døgnet og lagringskapasitet på mer enn 500.000 fat.
 
Brosjyrer for ulike Seagull løsninger, henholdsvis for Gullfaks Sør og cantilever løsning for boring over fasteplattformer.

Intensjonsavtaler inngås

Interessen blant oljeselskapene var betydelig i første halvdel av 90-tallet. Odfjell Drilling inngikk intensjonsavtale med Rauma Offshore Contracting for bygging av stålunderstellet og dekkstrukturen, Aker Engineering og Norwegian Contractors for bygging av betongdelen mens Liaaen Engineering i Ålesund skulle være ansvarlig for jekkesystemet. Selskapet vurderte å bygge den første enheten på spekulasjon, men jobbet parallelt med flere anbud. I løpet av 1991 ble det levert anbud til ELF for Frøy feltet, det ble utført to studier for Statoil på ulike felt og det ble inngått intensjonsavtale med Statoil for pre-engineering av en Seagull til Gullfaks Sør.

Odfjell Drilling mente at en Seagull løsning for Gullfaks Sør ville kunne redusere utbyggingskostnadene med halvannen milliard sammenlignet med en fast installasjon. Like viktig var det at man kunne starte tidlig produksjon og at plattformen lett kunne forflyttes når produksjonen var avviklet. Statoil terminerte senere dette Seagull prosjektet for Gullfaks Sør.

Faksimile av noe få avisomtaler av Seagull-prosjektet på tidlig 90-tall

Da ingen av disse anbudene på norsk kontinentalsokkel materialiserte seg, valgte Odfjell Drilling å prøve ut mulighetene for en kontrakt på britisk sokkel.  Den 21. desember 1993 offentliggjorde Texaco North Sea UK tildeling tre parallelle «front end engineering» kontrakter for utvikling av ulike plattformkonsepter for Captain-feltet på britisk kontinentalsokkel, nord for Skottland. ODCC med Seagull løsningen var én av disse tre.

Texaco hadde mottatt sytten ulike utkast fra internasjonale selskaper og konsortier med alternative løsninger for utbygging av Captain feltet. Texaco bestemte seg for en veldig innovativ tilnærming der de gikk videre med utvikling av tre parallelle løsninger. Hver av konsortiene fikk 4 måneder på seg til å videreutvikle sine prosjekter og tilby en samlet bore- og produksjonsløsning til Texaco.

De neste månedene skulle bli den mest hektiske perioden i «Seagull-historien» med en rekke personer i arbeid både hos Rauma i Finland, hos Granherne Limited i London og hos Aker Engineering i Bergen og Oslo. Gitt at man vant frem med anbudet, var planen å starte bygging høsten 1994 med mobilisering offshore mot slutten av 1996.

Dessverre deles det ikke ut sølvmedaljer i slike anbudsprosesser – Seagull konseptet kom ut som en god nummer to i anbudsprosessen! Texaco besluttet å utvikle feltet med en brønnhodeplattform knyttet til en FPSO. Siden produksjonen startet i mars 1997, har Captain feltet blitt videreutviklet gjennom tre ulike faser.

Omtrent samtidig, tidlig i 1994 ble det imidlertid inngått en ny avtale med Statoil for en konsept studie for evaluering av Seagull på Gullfaks Sør. Heller ikke dette prosjektet ble realisert og Statoil bestemte seg etter hvert for å bygge ut Gullfaks Sør med subsea satellitter fjernstyrt fra Gullfaks A og C-plattformene.

Man vinner ikke hver gang

Odfjell Drilling fortsatte å markedsføre Seagull med tro på at en flyttbar plattform med betongunderstell som reduserer behovet for stålkonstruksjoner, ville være en svært konkurransedyktig løsning for feltutbygging på midlere og lavere vanndyp.

Dette til tross, i løpet av 1995 lykkes man heller ikke med å sikre kontrakt for Seagull og da selskapet samme år skifter toppleder blir fokus mer vendt mot halvt nedsenkbare flyterigger og plattformboring.

Condrill og Seagull har hatt sin “Tornerose søvn” i mange år nå, men begge prosjektene er gode eksempler på det som har kjennetegnet selskapet siden utviklingen av H3 riggene på 70-tallet; evne til innovasjon og vilje til å utvide grensene! Men som Ibsen sier i «En folkefiende»; det er alltid utfordrende å være den som går foran «der hvor flertallet ennå ikke har nået hen».

Vi får bare erkjenne at det er entreprenørenes skjebne; – lansere stadig nye og forbedrede løsninger som det vil ta tid før «den forbannede kompakte, liberale majoritet» (for igjen å sitere Ibsen) får øynene opp for.

I sommer vil Odfjell Drilling installere og teste ut helt ny robotteknologi på Deepsea Atlantic. Kan verdens mest effektive rigg bli enda bedre – og tar oljeselskapene sjansen på å investere i ny og uprøvd teknologi? Bare tiden vil vise!

Kokstad, 8. juni 2017
Bengt A. Olsen